Patricia Karlsson

 

Jag har fått mail från både Svenska och Norska läsare som har berättat om hur dom blivit mobbade igenom sin skoltid. Det skär i hjärtat på mig att läsa deras historier.. hur kan folk vara så himla elaka? Jag kan verkligen inte sätta mig in i en sådan situation. Det är med tårar i ögonen jag skriver detta..

Den här personen berättade att detta varit väldigt tungt för henne att skriva men hon fick ett förtroeende för mig och sa att jag fick dela vidare hennes historia.

 

Den här tjejen bor i Norge och fyller 18 år om några dagar och här är historien om hennes högstadietid!

Namnen i historien är inte deras riktiga.

 

• Du har så mye om mobbing på bloggen din ville jeg dele dette med deg.På ungdomsskolen i gjennom alle de 3årene jeg gikk der ble jeg mobbet og hersket med av ei i klassen. Hun slengte albuen rett i arma mi på samme plass nesten hele tiden.Hver gang læreren snudde seg og det skjedde tydeligvis veldig ofte for hver gang slo hun meg.Ingen i klassen brydde seg el så det ikke.I friminuttene slengte hun skoleveska mi og klærne mine på gulvet. Dyttet meg ned en trapp, slengte meg mot veggen,slengte en stol i ryggen på meg så jeg begynte å hyl skrikk springende ut av klasserommet. Stirret på meg med skumle blikk som føltes ut som hun kommer å ta meg.Var helt forferdelig for meg å gå på skolen.jeg kom til slutt med mange unnskyldninger for å slepp skolen for å slepp å bli hersket med. for å slepp å få slengt stygge kommentarer. Sånn var hverdagen min hver dag på skolen.Jeg og hun bodde i samme nabolag så jeg var livredd for å gå alene hjem for vi har samme skole vei tok samme buss og alt! Fra og til skolen. I tiende klassen enten siste halv året El første halvåret i tiende.så stanset hun meg fra å gå hjem.Dro meg i genseren,jeg fikk ikke gå uansett for mye jeg prøvde så måte jeg høre på henne. Hun babler i vei om at jeg har baksnakker henne osv noe som ikke er sant.for jeg tørt ikke å gjøre noe. Hun kalt meg etterdulter,at jeg har ingen venner,fake osv ting som såret meg.jeg sto der å nikket og bare var enig med henne.men etter en stund med at hun kalte meg fake hele tiden så vart jeg lei og ville hjem. Så jeg sa til henne"Den eneste personen som er fake her er deg". Første hun gjorde var å slo til meg med knyttneven rett i venstreskinnebeinet.Jeg knakk sammen ned på huk.Begynte å hylskrikk.Ingen var i nærheten,ingen så noe...jeg var helt alene livredd og sjokkert. Hun gikk flirte og stoppet i svingen og sa"Du Sandra det er ingen vits i å si det til noen om dette ingen kommer til å tro deg!". Jeg sto der å skreik til jeg ikke så henne så begynte jeg å gå. Så ser jeg hun stanset opp i bakken for å følg med om jeg ringer å sladrer eller noe sånt,men likevel sto hun der stirret med det skumle blikket som virket som hun sier jeg kommer å tar deg. Jeg setter opp farten og prøver å unngå blikket hennes selv om jeg følte blikket igjennom hetta mi.Så snudde jeg meg for å se om hun hadde gått.Det hadde hun så da ringte jeg min bestevenninne som var Sofia.Fortalte alt sammen hyl skreik fortsatt..hadd nesten ikke stemme.Etter 10min var Sofia og Bjørn (faren hennes) kommet på døra mi og var livredd og forskrekket over å høre om hva som hadde skjedd med meg.Sofia gidde meg en stor klem og trøstet meg ..hun og Bjørn så sjokkert ut . Fikk klem av Bjørn å. De mente jeg burde anmelde henne men jeg turte ikke.har fremdeles ikke gjort det og angrer sykt mye over det. Jeg har fortsatt problemer med det skinnet på venstre side. Verker hver gang jeg har hodepine. Gjort det helt siden det skjedde. Det ble mase møte på skolen til slutt da jeg måte ha mot til å gå til lærerne om dette.De ble sjokkert og lei seg på vegne av meg de trodde ikke sine egne ører. Men helt ærlig gjorde møtene vondt verre. Hun fortsatt men mer forsiktig enn før.Hun trodde at vis hun gjorde meg noe etter skole tid så fikk hun ingen problemer derfor hun slo meg som jeg fortalte tidligere. Møtene fortasatte ,men kan ikke si de hjalp så mye men heldigvis skulle hun gå videregående i Trondheim så jeg slapp henne. Du kan gjerne del dette på bloggen din.kanskje det er en oppvekker for mange om mobbing og at det kan skje uten at noen voksne legger merke til det eller får vite noe.